1.1 Innleiing

Siktemålet med denne meldinga er å trekkja opp hovudlinene for dei kulturpolitiske prioriteringane det komande tiåret, dvs. at det skal handla om den statlege medverknaden i utviklinga av kulturfeltet i åra fram mot 2014.

Ein hovudbodskap er å halda fram den profesjonelle kunsten og den fagleg forankra kulturinnsatsen som eit verde i seg sjølv. Dessutan vert kvalitet streka under som eit avgjerande kriterium for at eit kulturtiltak skal verta prioritert i den statlege kulturpolitikken.

Det er viktig å leggja til rette for mangfaldet innanfor kulturlivet. Eit breitt spektrum av skapande, utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå alle delar av kulturfeltet er ei verdfull motvekt mot den einsrettande krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera.

Eit aktivt og engasjerande kulturliv er viktig både på individ- og samfunnsnivå. Ein dynamisk og pulserande kultursektor som kommuniserer godt med breie brukargrupper er eit uunnverleg aktivum for landet. Kultursektoren er kjelde til kreativ inspirasjon, kunnskap og opplevingar for alle aldersgrupper – både for folk flest og for avgrensa grupper med særskilde interesser og behov.

Noreg har mange viktige kulturinstitusjonar og eit stort tal kvalifiserte kunstnarar og kulturarbeidarar. For fullt ut å kunna dra nytte av det potensial dette representerer, er det – i eit land med avgrensa folketal og spreidd busetnad – påkravd med omfattande økonomisk medverknad frå det offentlege.

Både allmenne utviklingsliner og endringar innanfor dei respektive kunst- og kulturområda har skapt ei rad nye utfordringar som vil krevja nye ressursar i det komande tiåret. Dels vil det dreia seg om å dekkja opp tiltak som er presenterte i tidlegare dokument, og som Stortinget har slutta seg til, dels er det tale om nye prioriteringar.

Innanfor scenekunstfeltet knyter behova seg fyrst og fremst til:

• å gje større armslag for scenekunsten utanfor dei etablerte institusjonane, ikkje minst for moderne dans.
• stegvis å styrkja Den Norske Opera, slik at institusjonen innan 2008 er fullt ut i stand til både kunstfagleg og praktisk å ta i bruk den nye operabygningen. Dette krev ein auke av driftstilskotet med om lag 50 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 48 (2001–2002) Nytt operahus i Bjørvika
• å utvikla distrikts- og regionopera i samsvar med Stortingets vedtak og etter ein utarbeidd plan for å stimulera eksisterande tiltak og initiativ
• å prioritera institusjonar med særleg god ressursutnytting og dei små institusjonane som har høge turnékostnader.

På musikkfeltet er hovudutfordringane at

• tilskotsordninga for musikkensemble skal verta utvida. Desse er særs viktige for fornying av repertoar, nytolking og formidling av nye verk
• ein del viktige og musikalsk vellukka festivalar skal få betre handlingsrom
• symfoniorkestra i Bergen, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø skal få fleire musikarar
• innkjøpsordninga for fonogram skal verta utvida
• kyrkjemusikken skal verta prioritert gjennom ei eiga tilskotsordning.

Innanfor biletkunstfeltet vil utviklinga av det nye Nasjonalmuseet for kunst vera den mest krevjande utfordringa i åra som kjem. Andre viktige tiltak vil vera å styrkja utvekslinga av samtidskunst mellom Noreg og utlandet, leggja til rette for nye kunstuttrykk og for å formidla kunst som står utanfor den vestlege kunsttradisjonen.

På litteraturfeltet er det behov for å byggja ut innkjøpsordningar for essayistikk og sakprosa. Dessutan er det naudsynt å betra rammevilkåra for utgjeving av litteratur på nynorsk. I tillegg må arbeidet med produksjon og formidling av litteratur til synshemma styrkjast.

Av dei direkte verkemidla overfor kunstnarane er det særleg aktuelt å styrkja ordninga med arbeidsstipend.

På abm-feltet (arkiv, bibliotek og museum) er oppgåva å følgja opp opptrappingsplanen på over 400 mill. kroner i løpet av fem år som vart lovd gjennom St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving , og som fekk brei tilslutnad i Stortinget. Inneverande år er å rekna som år 2 i oppfølginga, og hittil er om lag 100 mill. kroner av den samla opptrappinga på plass i budsjettet.

• Hovudutfordringa på museumsfeltet er å omskapa eit brokut landskap av 700–800 museum til om lag 100 fagleg kvalifiserte og økonomiske handleføre institusjonar som skal samarbeida i eit nasjonalt nettverk. Det pågår for tida mange viktige konsolideringsprosessar i dei fleste fylka.
• Hovudutfordringa på bibliotekfeltet er å byggja opp Nasjonalbiblioteket til eit forskingstilretteleggjande kompetansesenter med mellom anna nyopning for publikum på Solli plass sommaren 2005. Vidare er det ei viktig oppgåve å leggja til rette for det saumlause biblioteket, dvs. at dei informasjonsressursane som norske bibliotek samla rår over, skal vera lett tilgjengelege for alle.
• Hovudutfordringa på arkivfeltet er å setja Arkivverket i stand til å handtera dei aukande mengdene elektronisk arkivtilfang. Mykje viktig historisk kjeldemateriale kan elles gå tapt. Dessutan kan det gå ut over rettstryggleiken for den einskilde dersom forvaltninga slettar spora etter seg gjennom ikkje å setja i verk turvande åtgjerder for å tryggja langtidsbevaringa av elektroniske arkiv.

Ei rad kulturinstitusjonar har udekte investeringsbehov . Innanfor scenekunstfeltet skal nybygget for Hålogaland Teater realiserast. Ei scene for dans skal etablerast i hovudstaden. Mange museum har akutte behov for betre gjenstandsmagasin og meir tidsmessige formidlingsarenaer. Behovet for kulturelle møteplassar lokalt og regionalt er framleis stort. Dei nye spelemidlane til kulturbygg vil verta eit viktig verkemiddel for å dekkja desse behova.

Departementet stiller institusjonane innanfor kulturlivet overfor strenge krav til omprioriteringar og samarbeid for å utnytta ressursane på ein fullgod måte. Som lekk i det omfattande arbeidet som pågår med omstilling, modernisering og fornying av offentleg sektor, er krava til stram styring og kostnadseffektiv drift eit av hovudspørsmåla i denne meldinga. For å møta dei store utfordringane ein liten nasjon står overfor i kulturpolitikken, er det likevel samstundes naudsynt med ein gradvis auke av dei statlege løyvingane til kulturføremål.

Meldinga gjev i seg sjølv ingen konkrete tilvisingar om i kva omfang eller i kva for budsjettår opptrappingane skal skje, av di dette er spørsmål som må handsamast i dei årlege statsbudsjetta på vanleg måte. Departementet må difor ta klåre atterhald om den økonomiske utviklinga, statens økonomiske handlingsrom og dermed om kva for økonomiske rammevilkår kultursektoren kan gjevast.

Denne meldinga held fram frie grupper, tidsavgrensa prosjekt o.l. som viktige tiltak for å nå måla i kulturpolitikken. Likevel må dei store institusjonane framleis vera hjørnesteinane i gjennomføringa av kulturpolitikken. Dette er permanente strukturar som er bygde opp over lang tid, og som forvaltar ein svært stor del av dei statlege driftsressursane til kulturføremål. Institusjonane har eit ansvar for til kvar tid å vera lydhøyre og mottakelege for impulsar frå omgjevnaden, fanga opp nye behov og samhandla både med kvarandre og med utanforståande aktørar på ein dynamisk måte.

På fleire delar av kulturfeltet representerer friviljug arbeid ein viktig del av eller eit vesentleg supplement til den ordinære, løna innsatsen. Dei tradisjonelle, friviljuge organisasjonane er berre ein del av dette biletet. På kulturområdet har det vakse fram ei rekkje lokale og regionale verksemder som i stor grad vert borne oppe av friviljug innsats for det aktuelle tiltaket. Gjennom dei nye spelemidlane til friviljug sektor vil det kunna leggjast endå betre til rette for born og unges engasjement i lokale kulturtiltak.

1.2 Struktur og tilnærmingsmåte

Denne meldinga er organisert i tre hovudbolkar. Den fyrste bolken gjer greie for viktige utviklingstrekk i samfunnet generelt og innanfor dei respektive kunst- og kulturområda dei siste tiåra. Siktemålet er å gje eit riss av endringar som alt har fått eller som bør få kulturpolitiske konsekvensar, eller som i det minste bør vurderast i eit slikt perspektiv.

Den andre bolken gjer greie for den faktiske verkemiddelbruken på kulturområdet i dag – lover, forskrifter og andre føresegner; økonomiske innsatsar; organisatoriske, informative og kontrollerande verkemiddel.

Den tredje bolken rettar blikket framover og skisserer prioriteringar og tiltak i det komande tiåret tufta på informasjonen og drøftinga i dei føregåande bolkane.

Innleiingsvis er det naturleg å streka under at statleg kulturpolitikk berre kan leggja avgrensa premissar for utviklinga. Mykje ligg utanfor politisk kontroll. Ved utforminga av kulturpolitikken må ein vera merksam på nye fenomen og nye særkjenne ved kultursituasjonen, men samstundes er det viktig ikkje å overdriva implikasjonane av det nye.

Noreg i dag ser ganske annleis ut enn den gongen hovudinnhaldet i den noverande kulturpolitikken vart utforma. Dei siste tiåra har det skjedd omfattande endringar i samfunnet og på kulturområdet. Nokre av dei viktigaste endringane er knytte til den aukande graden av globalisering og individualisering. Dette har medverka til ein meir samansett kultursituasjon, og tradisjonelle førestillingar om norsk felleskultur og nasjonal identitet vert utfordra.

Kulturpolitikken må leggja til rette for utvikling av kulturlivet med utgangspunkt i dagens samansette kulturbilete. Eit overordna mål i kulturpolitikken er å fremja kulturelt mangfald nasjonalt og internasjonalt. Kulturelt mangfald er ein verdi i seg sjølv for både samfunnet og for individet. Men kulturuttrykk og tradisjonar som bryt med menneskerettane, kan sjølvsagt ikkje verta omfatta av innsatsen for å fremja kulturelt mangfald.

Globalisering og internasjonalisering har gjeve nytt handlingsrom for internasjonal kulturutveksling og skapt nye rammevilkår for utanrikskulturell innsats. Med utgangspunkt i kulturens eigenverdi handlar det fyrst og fremst om å leggja til rette for gjensidig kulturutveksling for å fremja kulturell og kunstnarleg utvikling. I dette perspektivet er det vel så viktig å styrkja importen av internasjonale kunst- og kulturuttrykk – særleg dei «smale» – som å fremja eksport av norske produkt. Kultur- og kyrkjedepartementet og Utanriksdepartementet vil samhandla nært om desse spørsmåla. I eit vidare samfunnsperspektiv har internasjonal kulturutveksling også vorte viktigare for mellommenneskeleg forståing og i fredsskapande arbeid.

På det utanrikskulturelle feltet er det eit mål å styrkja Noreg som ein reell aktør på ein veksande internasjonal arena. Dette vil vera ein viktig føresetnad for kompetanseutvikling, nyskaping og kvalitetsutvikling i norsk kultur- og samfunnsliv. Vi må sikra at norsk kulturliv kan utnytta det nye handlingsrommet for internasjonalt kultursamarbeid, og vi skal medverka til kulturell pluralisme og språkleg mangfald globalt. Det er òg eit mål å leggja til rette for aktiv kulturutveksling med land på andre kontinent, slik at vi kan motta eit større spekter av kulturimpulsar. Endeleg er det eit mål å leggja til rette for ein meir koordinert norsk politikk overfor det multilaterale systemet.

Marknadsøkonomiske krefter ser ut til å setja stadig sterkare preg på kulturlivet, og sektorskilja mellom kultur og næring vert overskridne på nye måtar. Dette har skapt nye kulturpolitiske utfordringar både overfor dei heilt eller delvis kommersielle kulturverksemdene og overfor dei tradisjonelt ikkje-kommersielle kulturverksemdene. Samstundes har det skapt nye rom for samarbeid mellom kultur og næringsliv. Det offentlege vil også framover ha eit hovudansvar for finansieringa av viktige delar av kulturlivet, men for å få så sterk samla vokster som ynskjeleg, må privat sektor medverka for å supplera den offentlege innsatsen.

Globaliseringa har ført til ny interesse for det lokale og stadbundne. I tråd med ein internasjonal tendens har dette medverka til å vitalisera kulturlivet i regionane. Mange av dei nye initiativa vert utvikla på sida av den etablerte institusjonelle infrastrukturen. Fleire nye verksemder er utvikla på lokale premissar og tufta på eit sterkt lokalt engasjement. Det er ofte skipa nettverk i og mellom regionar og oppretta kontaktar med internasjonalt kulturliv. Dette har skapt nye handlingsrom for organisering av lokal og regional kulturverksemd.

Internasjonaliseringa har prega utviklinga på kulturfeltet som heilskap dei siste åra. Dette har mellom anna medverka til fagleg fornying og endra organisasjonsformer. Eit resultat av denne utviklinga er at sjangergrenser på fleire område vert mindre tydelege, og at det vert samhandla på nye måtar på tvers av kunstartar og på tvers av landegrenser.

1.3 Musikk

Det er ei viktig kulturpolitisk oppgåve å forma eit trygt grunnlag for å skapa musikk av høg kvalitet. Dei mange uttrykksformene må vera tilgjengelege for flest mogeleg. Den infrastrukturen som er bygd opp av orkesterinstitusjonar, ensemble, festivalar, konsertarenaer, tilskotsordningar og tiltak både for produksjon og formidling, gjev eit mangfaldig tilbod av god kvalitet for alle som søkjer musikkkopplevingar. Det er ei stor utfordring å ta vare på det beste av det institusjonane står for, og samstundes tryggja vidare utvikling og fornying. Musikksektoren må få auka tilskot, og den auka satsinga må gjevast ei retning som fremjar nyskaping og fleksibilitet.

Den statlege politikken på musikkfeltet dekkjer dei fleste ledane i produksjons- og formidlingskjeda gjennom ulike støtteordningar til komponistar, utøvarar, konsertarrangørar og plateinnspelingar. Det er viktig å streka under samanhengen mellom dei ulike aktørane på feltet og mellom dei ulike økonomiske verkemidla. Styrking på eitt område vil gje positiv ringverknad for andre delar av feltet.

Ensemblefeltet er ein viktig og omfattande del av musikklivet, men manglar økonomiske rammevilkår som kan tryggja kontinuitet og utvikling i tilbodet til publikum. Departementet legg til grunn at det er naudsynt med ein auke i tilskota til ensembla for at feltet skal få vilkår for vidare utvikling, og for å letta nyetableringar.

For at symfoniorkestra skal kunna nå fram med eit variert musikktilbod til eit publikum med ulike og vekslande preferansar, må orkestra satsa meir på fleksibilitet og samarbeid. Også i framtida vil orkestra vera ulike med omsyn til storleik, organisering, økonomi, fagleg profil og aktivitetsomfang. Alle orkestra bortsett frå Oslo-Filharmonien, som er tilstrekkeleg utbygd, kan framføra gode faglege grunnar for å verta større. Departementet vil prioritera dette i framtidige budsjett.

Gode vilkår for musikkfestivalar og lokale arrangørar er viktig for å kunna ha eit rikt konsertliv over heile landet. For å dekkja behova betre enn i dag er det ynskjeleg å auka ramma for festivalstøtteordninga under Norsk kulturråd. Arrangørleden må få auka ressursar, og det er viktig at dei lokale arrangørane byggjer nettverk.

Å stimulera interessa for musikk hjå born og unge er framleis ei viktig utfordring. Gjennom skulekonsertordninga formidlar Rikskonsertane levande musikk til skuleelevar over heile landet. Departementet ser det som viktig at alle kommunar som ynskjer det, skal få ta del i den landsomfattande skulekonsertordninga. Innføringa av Den kulturelle skulesekken kan gje ei ny opning for dette.

Innkjøpsordninga for fonogram under Norsk kulturråd skal styrkja produksjonar av høg kvalitet til beste for norske produksjonsselskap, komponistar, utøvarar og musikklivet elles. For å gje ein større del av dei nye produksjonane støtte vil ordninga få auka rammer dei komande åra. Ved å gjera ein større del av desse produksjonane tilgjengelege gjennom biblioteka vil dei verta lettare tilgjengelege for eit større publikum.

Noreg er åleine om å kunna verna, forvalta og føra vidare den norske folkemusikken og folkedansen. Det er ei viktig oppgåve å syta for at denne kulturressursen er tevlefør i eit moderne, profesjonelt kulturliv. Folkemusikken har dei siste tiåra fått fleire utøvarar på høgt nivå, fleire arenaer og større publikum, og det skjer nytenking når det gjeld formidlings- og samversformer. Det er behov for meir samla innsats for å styrkja grunnlaget for produksjon og formidling. Interessa for og rekrutteringa innanfor folkedansen har derimot gått tilbake, og dette stiller folkedansmiljøa overfor særskilde utfordringar.

Den breie amatørbaserte aktiviteten får statlege midlar gjennom Frifond-ordninga. Med auka tilførsle av spelemidlar vil større ressursar kunna verta overførte til det lokale musikklivet dei komande åra.

Dokumentasjon og informasjon om norsk musikkliv er ein naudsynt føresetnad for eit levande musikkliv. Fellesløysingar og fagleg samarbeid kan medverka til å styrkja denne delen av musikklivet. Ei samlokalisering av Musikkinformasjonssentret, Norsk Jazzarkiv og Visearkivet vil kunna leggja til rette for eit styrkt miljø både musikk- og dokumentasjonsfagleg. Eit arkiv for populærmusikk og rock kan òg utviklast innanfor eit slikt større miljø.

1.4 Scenekunst

Norsk scenekunst er prega av høg aktivitet og eit mangslunge tilbod til publikum. Ei rekkje offentleg støtta institusjonar tryggjer kontinuerleg drift og tilbod av scenekunst over det meste av landet gjennom framsyningar på eigne scener og på turné. Likevel vert det produsert mykje god scenekunst som knapt når lengre enn til heimepublikummet for kvart einskilt teater.

For å nå fram til og skapa interesse hjå publikum må scenekunsten vera nyskapande og fremja kunstnarleg fornying og utvikling. Det trengst difor eit mangefasettert teatertilbod der det skal vera plass for både institusjonar og frie grupper. Det kan ikkje påreknast større realauke i statstilskotet til teaterinstitusjonane i åra framover. Omstillingar er difor avgjerande for å skaffa økonomisk handlingsrom.

For å skapa rom for større fleksibilitet innanfor scenekunstfeltet må dei etablerte institusjonane kontinuerleg vurdera eigen organisasjon og kostnadsstruktur. Samarbeid mellom institusjonane og det frie feltet må utviklast vidare. Samstundes som institusjonane skal ha trygge rammevilkår, må dei offentlege støtteordningane gjerast meir fleksible. Det er særleg naudsynt å auka løyvingane til den frie scenekunsten. Når det gjeld faste teater, er det ynskjeleg å prioritera institusjonar med særleg god ressursutnytting og dei små institusjonane som har høge turnékostnader. Departementet vil i samarbeid med Norsk kulturråd vurdera naudsynte justeringar av kriteria for midlar til fri scenekunst, og ein vil òg sjå på utforminga og forvaltninga av dei relevante tilskotsordningane.

Auka rammer til opera og dans lyt òg prioriterast, både til Den Norske Opera og til verksemdene elles i landet, for å realisera intensjonane for det nye operahuset og planen for produksjon og formidling av opera og ballett i heile landet. Opera og dans skal gjevast eit lyft landet rundt gjennom å stimulera eksisterande og nye tiltak og initiativ med lokalt ankerfeste. Eksisterande kunstinstitusjonar med tilskot over departementets budsjett må medverka i denne satsinga. Dette gjeld særleg institusjonar på musikk- og teaterfeltet.

Kunstforma dans er lite institusjonalisert. Det finst eit mangfald av utdanna dansarar og koreografar, men dei fleste har dårlege produksjonsvilkår og lokale som er lite eigna for framsyningar. I samarbeid med Senter for dansekunst har departementet arbeidd for å etablera ei eiga scene for moderne dans i Oslo, og det er planar om at scena mellombels får halda til i Det Norske Teatret.

Gjennom turnéar og gjestespel får publikum i ulike delar av landet betre tilgang til gode teaterproduksjonar. Det må leggjast til rette for at både den institusjonaliserte delen av teaterfeltet og dei frie sceniske gruppene kan vera viktige aktørar i ei slik desentralisert formidling. I dei komande åra bør Riksteatret leggja vekt på å prøva ut ulike former for samarbeid og å formidla oppsetjingar som er arbeidde fram av andre.

Dei auka løyvingane til Den kulturelle skulesekken vil elles kunna representera eit nytt handlingsrom for frie grupper innan scenekunstfeltet.

Transmisjonar av scenekunstframsyningar i etermedium vil sikra at publikum i heile landet kan oppleva flest mogeleg oppsetjingar. Som ei eiga insentivordning vil departementet i dei årlege budsjettframlegga leggja inn særskilde midlar til dei scenekunstinstitusjonane som prioriterer tilrettelegging av transmisjonar. NRK har uttrykt positiv vilje til å auka talet på transmisjonar som ein del av det løpande programtilbodet.

1.5 Film og kino

Vurdert etter publikumstala for kino, video og fjernsyn kan filmen hevdast å vera det viktigaste kulturuttrykket i vår tid. I tillegg er det ein stor og aukande bruk av nye digitale innhaldsprodukt. Særleg er det kraftig vokster i bruk av TV- og dataspel. Dei næraste åra vil audiovisuelle produksjonar verta endå meir sentrale i kultur- og mediebiletet, særleg for dei yngre generasjonane.

Marknaden er dominert av utanlandske produksjonar, særleg angloamerikanske. Som regel er desse produserte for ein internasjonal og global marknad Dette gjeld både film og nye digitale produksjonar, som dataspel. Dataspel som primært vender seg til born og unge, er dessutan ofte prega av vald og action.

Å laga filmar, dataspel o.l. er kostesamt. Grovt rekna er det like dyrt å produsera ein film eller eit dataspel i Noreg som i land med langt større språkleg marknad og med sjansar for langt større inntening. Dei fleste europeiske landa ser det følgjeleg som viktig og naudsynt å stimulera til nasjonal filmproduksjon.

Det er ei offentleg oppgåve å tryggja at det i eit lite land som Noreg er eit tilbod av film og andre audiovisuelle produksjonar som reflekterer vår historie, vår kultur og vårt språk. Vidare er det behov for kvalitetsprodukt som alternativ til dei mange valdelege dataspela som i dag vert tilbodne på marknaden.

Hovudmålet er å sikra eit godt og mangfaldig norsk audiovisuelt tilbod. For å få til dette er det naudsynt med omfattande støtte til film og andre audiovisuelle medium. Det er særleg viktig å syta for at born og unge får tilgjenge til audiovisuelle produksjonar med høg kvalitet, spesielt når det gjeld dataspel.

Departementet vil vidareføra hovudstrukturen i den omlagde filmpolitikken frå 2001. Det vert teke sikte på å auka løyvingane til utvikling av interaktive produksjonar (spel) på norsk.

1.6 Biletkunst m.m.

Hovudprosjektet innanfor dette saksområdet det komande tiåret vil verta å få utvikla det nye Nasjonalmuseet for kunst som formidlingsarena for heile nasjonen, som museumsinstitusjon med internasjonal slagkraft og som fagleg nav i eit mangslunge nettverk av store og små aktørar innanfor dette oppgåvefeltet. Gjennom Nasjonalmuseet for kunst skal det skapast ei kunst- og museumsfagleg sterkare plattform for ei brei satsing på formidling av biletkunst, kunsthandverk, arkitektur og design.

Eit stort tal aktørar er på ulik måte deltakarar i formidlinga av visuelle kunstuttrykk. Jamvel om målsetjingane og arbeidsmåtane er mangefasetterte, er det viktig å leggja til rette for samspel og samarbeid, slik at dei ulike institusjonane, organisasjonane og tiltaka kan inngå i eit nasjonalt nettverk til bate for alle partane.

Den kulturelle skulesekken kan verta viktig for Riksutstillingar og tilhøvet til regionale formidlingsaktørar.

Institusjonane på biletkunst- og kunsthandverksfeltet har eit særleg ansvar for å dokumentera mangfaldet av samtidsuttrykk. Institusjonane bør ha eigne innkjøpsbudsjett. Det må leggjast til rette for samarbeid og løpande kontakt mellom musea om innkjøp.

Viktige kunstfestivalar som speglar mangfaldet og endringane i samtidskunsten, må ha økonomiske rammevilkår som tryggjer planmessige førebuingar og gjennomføring.

Elektronisk baserte kunstuttrykk reiser eit sett av nye utfordringar. Tiltak for dokumentasjon, bevaring og formidling må vurderast særskilt.

Den aukande internasjonaliseringa av kunstfeltet krev at Noreg i større grad lyt delta internasjonalt og motta impulsar utanfrå. Som ein lekk i dette arbeidet vart Office for Contemporary Art Norway (OCA) skipa. OCA skal ivareta internasjonal formidling av biletkunst og styrkja deltakinga frå Noreg på den internasjonale kunstarenaen.

Kvaliteten på våre fysiske omgjevnader vil framleis vera eit prioritert område i kulturpolitikken det komande tiåret. Gode stader og møteplassar i by og bygd verkar positivt inn på folks levekår. Estetisk kvalitet i buområde skaper identitet og rammer for eit godt miljø. God arkitektur og design og kunstnarleg utsmykking av offentlege bygg og rom er i denne samanhengen viktig. Ein meir samordna innsats frå dei mange aktørane som er involverte i forminga av omgjevnaden, vil vera eigna til å styrkja vektlegginga av den estetiske dimensjonen.

Dei visuelle uttrykka er viktige for kyrkja og i religiøs samanheng i det heile. Det bør leggjast til rette for dialog mellom relevante organ og Utsmykkingsfondet for offentlege bygg med sikte på breiare kontakt mellom kyrkja, andre aktuelle religiøse institusjonar og kunstnarmiljøa.

1.7 Arkiv, bibliotek og museum

Det samlande hovudprosjektet innanfor denne delen av kultursektoren dei aller næraste åra er å intensivera arbeidet med å følgja opp det registeret av tiltak som er skissert i St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving (abm-meldinga).

Regjeringa vil leggja til grunn den økonomiske opptrappingsplanen til arkiv, bibliotek og museum som er skissert i abm-meldinga, og som Stortinget tidlegare har slutta seg til.

Gjennom etableringa av det statlege fellesorganet for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling, er det dessutan kome på plass ein viktig reiskap for å kunna driva eit operativt utviklingsarbeid med utgangspunkt i nasjonal samordning og fagleg gjennomtenkte løysingar. Innanfor ansvarsområdet sitt skal ABM-utvikling arbeida på tvers av departementale og andre administrative grenseliner, og hovudoppgåva er å driva aktivt, strategisk utviklingsarbeid for å samordna, effektivisera og styrkja arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet.

Arkiv

Innanfor ramma av opptrappingsplanen i abm-meldinga bør siktemålet vera å auka kapasiteten i Arkivverket med ca. 50 stillingar til prioriterte behov i løpet av fem år. I tillegg må det setjast av midlar til utstyrsinvesteringar.

Det må no ha aller høgaste prioritet å koma substansielt i gang med å ta hand om dei store utfordringane med å bevara elektronisk arkivmateriale for ettertida. Meir og meir av arkivdanninga i det offentlege skjer i elektronisk form, og viktige spor etter aktiviteten i forvaltninga er no i ferd med å gå tapt pga. teknologiske endringar i programvare og maskinelt utstyr.

Det trengst ein ny giv i arbeidet med å utforma bevarings- og kassasjonsplanar i offentleg forvaltning. Dette skal skje i form av landsomfattande prosjekt der ein i tur og orden gjennomgår heile etatar eller sektorar og utformar systematiske og heilskaplege planar. Desse skal omfatta både elektronisk og papirbasert arkivmateriale.

For å opna arkivkjeldene for eit stort publikum og slik bringa arkiva ut til folket må ein intensivera arbeidet for å digitalisera utvalde kjeldeseriar og gjera dei tilgjengelege gjennom nettbaserte tenester.

Som ein utviklingsstrategi på arkivområdet må det i større grad ein hittil siktast mot å bevara og formidla eit breiare spekter av arkiv. Dette er naudsynt for å leggja til rette for heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga. Det vil seia at ein må få ein betre balanse mellom statlege, kommunale og private arkiv, og at offentleg og privat sektor vert sett meir i samanheng.

Bibliotek

Nasjonalbiblioteket er den største og viktigaste institusjonelle aktøren i det norske biblioteklandskapet, både i kraft av dei operative og forvaltningsmessige funksjonane institusjonen har direkte ansvar for, og som den sentrale ressurseininga for resten av biblioteksystemet. Vidare utbygging og utvikling av Nasjonalbiblioteket som den viktigaste drivkrafta i norsk bibliotekstell vil ha fyrsteprioritet, og dette vil innebera så store kostnader at andre viktige oppgåver på bibliotekfeltet i stor grad må venta.

I regi av ABM-utvikling er det lagt til rette for å utvikla eit norsk digitalt bibliotek, dvs. ei organisert samling av tenester og innhaldsressursar som gjev brukarar tilgang til informasjon i digital form formidla via datanett, eit system som sprengjer rammene for kvart einskilt bibliotek, og stiller dei samla digitale informasjonsressursane og tenestene frå deltakarene til rådvelde for alle på ein enkel måte.

Eit sentralt mål for utviklinga på bibliotekfeltet i åra som kjem, er å leggja til rette for eit såkalla saumlaust bibliotektilbod, noko som i praksis inneber at optimal brukartilgang gjennom nasjonal samordning av informasjonsressursar skal vera eit viktig prinsipp for eit sentralt utviklingsarbeid på tvers av institusjonelle og andre administrative grenseliner.

Med ABM-utvikling som hovudaktør og koordinerande instans skal det gjennomførast eit utgreiingsarbeid om sentrale problemstillingar på bibliotekområdet, og Kultur- og kyrkjedepartementet vil i samråd med Utdannings- og forskingsdepartementet oppnemna ei referansegruppe for å sikra brei forankring av arbeidet.

Som lekk i det komande utgreiings- og utviklingsarbeidet er det behov for å gjera ei samla kartlegging av status og behov for ein del spesielle bibliotektenester som staten heilt eller delvis har ansvaret for, mellom anna for å vurdera om noverande ansvarsdeling og organisering av tenestene samla sett er optimalt rasjonelle og brukartilpassa.

Museum

Staten vil leggja til rette for nettverksorganisering av ei rad ulike museumsfunksjonar ved ulike museum over heile landet.

Grunnlaget for den nasjonale nettverksorganiseringa vil vera eit mindre tal konsoliderte museumsinstitusjonar i kvart fylke.

Ved tilførsle av nye ressursar i det pågåande reformarbeidet vil ein i all hovudsak prioritera konsolideringsprosessar som kan dokumentera innhald og framdrift i tråd med føresetnadene.

Den statlege finansieringa av musea vil skje gjennom direkte tilskot til kvar einskild institusjon, normalt slik at staten kan dekkja inntil 60 pst. av det samla offentlege tilskotet. Det må leggjast til grunn nær kontakt mellom forvaltningsnivåa om musea.

Det bør lagast ein systematisk analyse av ulike røynsler med fri entré til museum i inn- og utland, og ein bør i tillegg over ein toårsperiode prøva ut ulike modellar med gratis tilgjenge ved utvalde institusjonar, kombinert med systematiske publikumsundersøkingar og tilhøyrande evaluering. Mange museum har store eigeninntekter frå billettsal. Dersom staten skal kompensera for bortfall av slike inntekter, vil dette kunna innebera at andre udekte behov og viktige utfordringar på museumsfeltet ikkje vil kunna prioriterast. Dette ville i så fall vera uheldig.

Jamvel om dei fleste musea har si faglege forankring i ei anna tid og arbeider med gamle ting, er det eit mål at dei fungerer som moderne samfunnsinstitusjonar som går aktivt inn i si eiga samtid, og legg til rette ei formidling som engasjerer nolevande menneske.

Gjennom den aktive rolla ABM-utvikling er tiltenkt i det nasjonale museumsnettverket, er det lagt til rette for at ein kan få til ei betre samordning og styring og gjera meir spesielle prioriteringar tufta på ei meir gjennomtenkt og systematisk vurdering av dokumentasjonsoppgåvene, og det er grunn til å presisera og supplera dei særlege satsingane som vart drøfta i abm-meldinga.

Ansvaret for dei samiske musea er overført til Sametinget, men departementet tek sikte på å følgja opp med ei styrking av det økonomiske driftsgrunnlaget.

1.8 Språk

I St.meld. nr. 9 (2001–2002) Målbruk i offentleg teneste vart det stilt opp som eit overordna språkpolitisk mål å verna og styrkja norsk språk, slik at bokmål og nynorsk kan bestå som fullverdige bruksspråk i alle delar av samfunnslivet, inn i det nye informasjonssamfunnet. I tillegg vart det formulert som eit eige mål å tryggja og styrkja posisjonen for nynorsk, både som levande bruksspråk og som eit likeverdig offisielt skriftmål ved sida av bokmål.

Departementet er i gang med å skipa eit nytt kompetansesenter for norsk språk i staden for Norsk språkråd, i samsvar med det opplegget som vart skissert i St.prp. nr. 1 (2002–2003 ).

Norsk rettskriving skal stabiliserast, dvs. at ein så langt råd er skal unngå nye og hyppige endringar i gjeldande rettskriving, både meir omfattande reformer og årvisse justeringar i einskildspørsmål.

Departementet vil ta initiativ til ei kartlegging av kva som er innsamla av gamle stadnamn her i landet, og vurdera behovet for eit meir systematisk innsamlingsarbeid.

Som eit offisielt uttrykk for jamstellinga mellom målformene, i respekt for både nynorsk- og bokmålsbrukarar og for å signalisera at båe målformene både kan og skal brukast i alle samanhengar, skal det etter nærare reglar nyttast både nynorsk og bokmål i all verksemd med statleg tilknyting.

Gjennom eit breitt spekter av tiltak skal det leggjast til rette for å styrkja nynorsk språk generelt og nynorsk skriftkultur spesielt, og dette vil òg omfatta tiltaka som i visse samanhengar prinsipielt favoriserer nynorsk.

Ved å leggja til rette for eit samspel mellom offentlege og private aktørar må det i åra framover takast eit krafttak for reell likestilling mellom målformene også i teknologibasert språkproduksjon og språkkommunikasjon, mellom anna ved å arbeida for eit meir fullverdig tilbod av nynorsk programvare og for tilgang til nynorsk innhald på Internett.

På noko sikt er det eit mål å få bygd opp ein norsk språkbank, dvs ei samling av norske språkressursar i form av store mengder tekst og tale som er elektronisk lagra og tilrettelagde for ulike typar bruk og gjenbruk, særleg tenkt nytta til utvikling av språkteknologiske produkt på norsk.

Med utgangspunkt i det nye kompetansesenteret for norsk språk skal det leggjast til rette for å konkretisera, utdjupa og supplera dei overordna måla og rammene for språkpolitikken. Målet er å utforma ein heilskapleg og praktisk orientert politikk tufta på systematiske analyser og strategiske prioriteringar.

Også vilkåra for samiske språk og andre minoritetsspråk må ivaretakast innanfor ramma av ein samla norsk språk- og kulturpolitikk, i samsvar med etablerte prinsipp og dei pliktene norske styresmakter har teke på seg nasjonalt og internasjonalt.

1.9 Litteratur

Dei overordna måla for litteraturpolitikken ligg fast, dvs. å fremja den allmenne interessa for litteratur og lesing ved å tryggja flest mogeleg tilgang til både ny og eldre litteratur. Det er viktig å oppretthalda tenlege rammevilkår for bokbransjen. Viktige verkemiddel har dei siste tiåra vore fritak for meirverdiavgift, innkjøpsordningar, bransjeavtalen og eit godt biblioteknettverk.

Innkjøpsordningane for litteratur er eit vellukka litteratur- og språkpolitisk verkemiddel som bør halda fram. I tillegg til dei eksisterande ordningane bør rammene etter kvart aukast slik at det òg vert rom for innkjøp av viktig sakprosa. Utgjeving av litteratur på nynorsk må tryggjast gjennom auka tilskot til Det Norske Samlaget.

Rammevilkåra for forlag og bokhandlar er mellom anna regulert gjennom bransjeavtalen for omsetjing av bøker inngått mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Noverande avtale, som gjeld til utgangen av 2004, er ein kartellavtale som krev unnatak frå konkurranselova, noko styresmaktene har imøtekome. Unnataket er mellom anna grunngjeve med at avtalen er viktig for å tryggja eit desentralisert bokhandelnett i heile landet som den viktigaste kanalen for spreiing av norskspråkleg litteratur.

Samanlikna med tidlegare avtalar er den nogjeldande mindre omfattande. Dei viktigaste føresegnene er tvillaust bokhandlane sin einerett på sal av lærebøker til grunnskulen og elevar i vidaregåande skule, dessutan regelen om fast bokpris i utgjevaråret og det påfølgjande året. Tidlegare var det særs snevre rammer for forlaga sitt sal gjennom andre kanalar enn bokhandlane, men etter kvart som andre butikkar m.m. byrja å interessera seg for boksal, ottast forlaga tevling frå forlag som stod utanfor forleggjarforeininga, og som altså kunne agera ubunde av bransjeavtalen.

I gjeldande avtale er det difor berre skulebøker bokhandlane framleis har einerett på. Dette er ein viktig inntektsfaktor for mange bokhandlar, men samstundes er dette eit avtalepunkt som det er delte meiningar om. Mellom anna vert det hevda at dette gjer lærebøker dyrare enn dei elles ville ha vore, slik at det vert elevar og kommunale skulebudsjett som lyt ta dei samfunnsmessige kostnadene ved å halda oppe eit desentralisert nettverk av bokhandlar.

Eit viktig unnatak frå den faste bokprisen er sal av bøker gjennom bokklubbane. Dette har i alle år vore eit spenningspunkt mellom forlaga (som eig dei viktigaste bokklubbane) og bokhandlane. Bokhandlane tykkjest ha ein stabil driftssituasjon med små endringar i lønsemda det siste tiåret. Dei største verksemdene vert stadig større og utvidar med fleire filialar. Dei store forlaga vert stadig større og har god økonomi.

I tillegg til denne horisontale integrasjonen har det skjedd ein monaleg vertikal integrasjon ved at Gyldendal og Aschehoug har kjøpt seg tungt inn på bokhandelsida, særleg i dei store byane. Dei kontrollerer nærare 40 pst. av bokhandelen. Dette har skapt uro i bransjen dei siste åra. Mellom anna hevdar forlaget Cappelen at dette gjer det vanskeleg å forsvara ein bransjeavtale med faste prisar, når no dei viktigaste aktørane sit på båe sider av bordet og i realiteten tingar med seg sjølve.

Det er bransjen sjølv som har hovudansvaret for å finna fram til tenlege løysingar for tida etter at nogjeldande bransjeavtale går ut ved utgangen av 2004.

Rammevilkåra for bokbransjen varierer mykje frå land til land i Europa. I somme land er det marknaden som rår, dvs. at det ikkje er særlege føresegner for denne bransjen. Nokre land har bransjeavtalar, og ein del land har regulert bokbransjen gjennom lovgjeving. Det kan sjå ut til at aktørane i dei ulike landa stort sett forsvarar eige system. I Sverige og Finland, som båe har frie prisar, tykkjest bransjen å vera nøgd med dei frie kåra. Inntrykket er med andre ord at otten for endringar er stor, men at aktørane tykkjest ha stor evne til å tilpassa seg gjeldande rammevilkår, anten desse er slik eller slik.

Bokklubbane har ein sterk posisjon i Noreg, både økonomisk og kulturelt. Utan bokklubbane ville færre ha kjøpt og lese den nye skjønnlitteraturen. Bokklubbane kan hevdast å vera den største distriktsbokhandelen i landet, men det kan òg hevdast at suksess for bokklubbane gjer tilhøva vanskelegare for dei lokale bokhandlane.

Den teknologiske utviklinga har ei rad ulike konsekvensar for litteraturfeltet. Jamvel om skriftkulturen framleis står sterkt, gjer det seg gjeldande stadig aukande konkurranse frå lyd- og biletmedium, slik som fjernsyn, dataspel, musikk og musikkvideo, video, DVD osb. E-boka er lansert utan å ha oppnådd nemnande utbreiing, men røyndommen kan etter kvart verta ein annan; særleg av di det teknologiske grunnlaget er til stades for å skapa nye produkt som kombinerer tekst, lyd og (levande) bilete.

Internett-bokhandel har oppnådd ein viss marknadsdel. Tinga prent («print on demand») kan òg etter kvart koma til å gjera seg gjeldande. Mest sannsynleg vil endringane ta tid, slik at bransjen gradvis kan tilpassa seg. På den andre sida er det uråd å utelukka at ny teknologi i løpet av kort tid kan skapa dramatiske endringar i rammevilkåra for både forlags- og bokhandelverksemd.

1.10 Kunstnarane

Ei rad institusjonar, stønadsordninger og tiltak under Kultur- og kyrkjedepartementet har direkte innverknad på arbeidsvilkåra for kunstnarar.

Fleire av dei viktigaste rammevilkåra for kunstnarpolitikken har endra seg radikalt dei siste 20–30 åra. Kunstnarstanden er tilnærma tredobla utan at marknaden for tenestene eller produkta har auka tilsvarande. Jamvel om dei kunstnarpolitiske ordningane reelt har vakse, har auken ikkje vore så stor at han har kunna fanga opp tilvoksteren av nye kunstnarar. Det kan heller ikkje setjast som mål for den statlege innsatsen overfor kunstnarane at løyvingane skal auka i takt med voksteren i kunstnarstanden. Men dei ordningane som finst må vera effektive og føremålstenlege. Ordningane bør skapa prinsipielt like sjansar for kunstnarane og vera godt tilpassa dei til kvar tid eksisterande arbeidsformene innanfor dei respektive kunstfelta.

Det vert lagt opp til ei viss omfordeling av midlar frå ledige garantiinntekter til arbeidsstipend. Det er elles behov for å vurdera reglane om avkorting av garantiinntekta. Krava til kunstnarleg aktivitet hjå mottakarane av garantiinntekt vert tilrådd skjerpa.

Arbeidsstipend for kunstnarar bør styrkjast i åra framover. Talet på arbeidsstipend bør aukast. Arbeidsstipenda bør innrettast på ein måte som ivaretek det behovet kunstnarane har for konsentrasjon og fagleg fordjuping. Det kan på denne bakgrunn vera relevant å vurdera nye typar langvarige stipend.

Apparatet som fordeler statlege stipend og garantiinntekter, er av historiske grunnar svært omfattande i Noreg. Det er eit mål å tilpassa strukturen betre til situasjonen i dagens kunstfelt ved å gjera stipendkomitéstrukturen enklare. Forenklinga kan gjerast ved at den noverande ordninga med 24 fagspesifikke stipendkomitéar vert erstatta av ei løysing med langt færre komitéar, kan henda så få som fem eller seks.

1.11 Friviljug innsats

Dei friviljuge organisasjonane er viktige både for kulturlivet og for samfunnet meir allment. Dei er viktige

• i kraft av det arbeidet dei utfører
• som demokratiske aktørar
• av di dei skaper sosiale fellesskapar og lokal identitet
• av di dei evnar å skapa tillit i samfunnet
• av di dei skaper engasjement
• av di dei medverkar til å skapa mangfald i samfunnet
• som rekrutteringsarena for samfunnsengasjerte menneske.

Over budsjetta til Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet har det dei siste åra vorte løyvd midlar til tilskotsordninga til lokalt friviljug arbeid blant born og unge, Frifond. Pengane går til lokale grupper og lag og vert kanaliserte via tre landsomfattande paraplyorganisasjonar etter ein fordelingsnøkkel. Både grupper og lag med tilknyting til sentralt organiserte friviljuge organisasjonar og lokale grupper som ikkje har tilknyting til andre landsomfattande organisasjonar, kan få støtte gjennom ordninga.

Ordninga er nyleg evaluert. Jamvel om noverande forvaltningsmodell på mange måtar fungerer tilfredsstillande, har han likevel klåre ulemper. Frifond-løyvingane når ikkje godt nok ut til frittståande lag, dvs. til den lokale aktiviteten som ikkje er knytt til ein landsomfattande organisasjon. Mellom anna gjeld det friviljug aktivitet blant born og unge i dansegrupper, litteratur-, film- og kunstorganisasjonar og det omfattande kulturvern-/kulturminnevernfeltet. Evalueringsrapporten rår difor til at ein bør vurdera å endra den måten midlane i dag vert kanaliserte på, slik at ein kan nå betre fram til desse målgruppene.

Utfordringa med å nå ut til frittståande lag og aktivitetar vert ytterlegare aktualisert gjennom dokumenterte utviklingstrekk innanfor det friviljuge feltet. Nyare forskingsresultat syner viktige endringar i organisasjonsformer og organisasjonsgrad. Minst like mange born er med på aktivitetar som før, men langt færre ynskjer å vera med i ein organisasjon. Aktiviteten skjer i lausare og meir prosjektbaserte former, og banda mellom lokale aktivitetar og sentralleden i organisasjonane er svekte. Evalueringa av Frifond underbyggjer desse resultata.

Med verknad frå 2003 vart Frifond tilført ein øyremerkt del av midlane til kulturområdet frå speleoverskotet i Norsk Tipping AS. Prognosane for speleoverskotet tilseier at den delen av overskotet som skal gå til Frifond, vil utgjera om lag 135 mill. kroner frå og med 2005. Både resultata av evalueringa og behovet for å kvalitetssikra ordninga med tanke på den monalege auken i den økonomiske ramma for ordninga tilseier ei justering av korleis midlane i Frifond-ordninga vert kanaliserte til målgruppene. Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kyrkjedepartementet har på denne bakgrunn vurdert ulike alternativ til noverande modell:

• paraplyorganisasjonane som tilskotsforvaltarar
• sentral forvaltning gjennom eit statleg organ
• kommunal forvaltning
• ansvarsdeling mellom organisasjonane og kommunane.

Dei to departementa ser både føremoner og ulemper ved dei ulike modellane. Røynslene med Frifond-ordninga så langt har vist at paraplyorganisasjonane har problem med å nå tilfredsstillande ut til målgruppene for ordninga. På den andre sida har dei tvillaust kompetanse på området. Ei sentral statleg forvaltning vil betre kunna tryggja krav om likebehandling og effektiv ressursbruk, men vil samstundes innebera ei svekking av den lokale forankringa av ordninga. Dei to departementa ser alt i alt store føremoner med ein modell som legg til rette for ei betre lokal forankring og ein heilskapleg politikk overfor born og unge lokalt ved å gje kommunane ein sentral plass i Frifond-ordninga.

1.12 Nokre verkemiddelspørsmål

Denne meldinga legg ikkje opp til omfattande endringar i den statlege verkemiddelbruken på kulturområdet. Den ansvarsdelinga mellom forvaltningsnivåa som vart innført for ein del kulturinstitusjonar i kjølvatnet av den førre kulturmeldinga, kan leggjast til grunn også for dei komande åra, og på abm-området er det naturleg å vidareføra arbeidet med å gjennomføra dei nyordningane som følgjer av St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving.

Det er likevel eit par konkrete verkemiddelspørsmål som på ulik måte har vore framme i det kulturpolitiske ordskiftet, og som det difor er på sin plass å drøfta særskilt i denne meldinga. Fyrst og fremst gjeld dette regelverksmessige og styringsmessige spørsmål i tilknyting til Norsk kulturråd. Vidare vert spørsmålet om kulturlov kommentert.

Norsk kulturråd bør vidareførast som eit samla landsdekkjande fagorgan. Men gjeldande styringsgrunnlag for Norsk kulturråd er samansett og prega av å ha vakse fram over tid. Det er lite dekkjande for den samla verksemda i dag. Jamvel om behovet ikkje er akutt, bør det setjast i gang eit arbeid med å ferda ut eit nytt regelverk for Norsk kulturråd. Det nye samla regelverket bør ordnast i to delar, ein del som regulerer organiseringa av Kulturrådet og tilhøvet mellom rådet, departementet og Stortinget, og ein del som regulerer tilskotsordningane og dermed tilhøvet mellom tilskotsmottakarar og rådet.

Det grunnleggjande regelverket bør utformast i lov, ikkje som no i plenarvedtak. Det høver som lovgjeving av di det har synt seg å vera lite behov for endringar over tid, og av di lovs form vil vera betre eigna til å regulera instruksjonsrett for Stortinget. Ei tilskotsforskrift vil då kunna vera heimla i lova.

Når det gjeld det materielle innhaldet av det grunnleggjande regelverket, er avklaring av grensene for instruksjonsrett det sentrale. Kulturrådet og bruken av Kulturfondet har generelt vore særs vellukka. Det er då viktig å føra vidare dei gode sidene ved ordninga. Det gjeld særleg den sjølvstendige stillinga Kulturrådet har hatt ved den konkrete disponeringa av Kulturfondet innanfor dei hovudprioriteringane som vert fastsette ved kongeleg resolusjon.

Overføring av forvaltningsansvaret for ein del faste tiltak frå departementet til Norsk kulturråd gjev rådet ansvar og oversyn over ein større heilskap innanfor ein del saksområde. Ytterlegare overføringar kan gjennomførast utan at ein svekkjer dei gode sidene ved verksemda i Kulturrådet.

Tanken om ei kulturlov har vore framme mange gonger. Rett nok er det ei rad lover og føresegner som gjeld kultursektoren, men ei allmenn kulturlov finst ikkje. Drøftinga i denne meldinga konkluderer med at verdet av ei slik lov fyrst og fremst vil liggja på symbolplanet.

Ei eventuell kulturlov vil isolert sett ikkje sikra kultursektoren anna enn ein viss minimumsinnsats. Ei kulturlov vil slik sett ikkje vera tilstrekkeleg til å kunna fanga opp det mangfaldet og den dynamikken som kultursektoren er prega av. Hovudverkemidlet for å gjennomføra kulturpolitiske tiltak vil vera dei økonomiske rammevilkåra for kultursektoren som totalitet. Den framgangen som kultursektoren har hatt dei seinaste 30 åra, er i stor mon eit resultat av at dei økonomiske rammene i heile perioden har hatt ein realvokster. Utan kopling til økonomiske rammevilkår vil difor ei eventuell kulturlov i seg sjølv ikkje skapa betre utgangspunkt for kultursektoren.

1.13 Kulturbygg

Kulturtiltak krev fysiske rammevilkår som gjer det mogeleg å realisera dei måla som gjeld for dei respektive institusjonane eller prosjekta.

Utan nybygg vil det til dømes vera vanskeleg å forventa at Hålogaland Teater skal kunna utvikla seg vidare.

På somme område har Noreg – til dømes samanlikna med grannelanda våre – kome seint i gang med å gjennomføra nasjonalt viktige byggjeprosjekt på kulturområdet. Nybygget for Den Norske Opera er eit døme på at ein berrsynt mangel i ein naudsynt infrastruktur av kulturbygg er i ferd med å verta retta opp.

På andre område har dei bygningsmessige løysingane vorte utdaterte i den grad at turvande oppgraderingar kjem kostnadsmessig på line med nybygg. Hovudbygningen for Nasjonalbibliotekets Oslo-avdeling er i så måte eit døme.

Arbeidet med å konsolidera museumsstrukturen har ikkje uventa samstundes synleggjort ei rad investeringsbehov. Å ta vare på kulturarven krev gode lokale både til å formidla og til å oppbevara. For at Sunnmøre Museum skal kunna fylla rolla som konsolidert museumseining i regionen sin, lyt det finnast ei løysing på eit godt dokumentert magasinbehov. For at Nasjonalmuseet for kunst skal verta ein internasjonalt framståande formidlingsarena og kvalifisert kunstvitskapleg institusjon, krevst fullgode fasilitetar både for publikum og for dei mange faglege funksjonane som er minst like viktige.

Ein liten del (ca. 3 pst) av Norsk kulturfond vert årleg nytta til kulturbygg. Det er såleis berre nokså avgrensa prosjekt Norsk kulturråd har funne høve til å medverka med midlar til.

Særleg prioritert er realisering av bygg for produksjon og formidling av nyskapande og profesjonell kunst. Samstundes er rådet oppteke av å heva kvaliteten på ulike visingslokale.

Gjennom prøveprosjektet Rom for kunst som Kulturrådet sluttførte i 2002, vart det avdekt eit stort behov for nye arenaer og oppgradering av eksisterande lokale, både innanfor det prosjektbaserte og det institusjonelle kunstfeltet. I lys av desse røynslene ynskjer Norsk kulturråd i åra framover fyrst og fremst å medverka til å utvikla nye arenaer for formidling av kunst.

Departementet legg til grunn at dette i investeringssamanheng vil vera ei tenleg hovudprioritering for Norsk kulturråd i komande år, men samstundes inneber dette at det lyt finnast andre løysingar for ulike typar spesialbygg – mellom anna museumsbygg – som rådet tidlegare har ytt midlar til, men som ikkje kan forventast å verta prioriterte i eit Rom for kunst-perspektiv.

Den noverande ordninga for tilskot til lokale og regionale kulturbygg har eit altfor detaljert og rigid regelverk og bør byggjast om. Med utgangspunkt i dei spelemidlane som vil vera øyremerkte til kulturbygg i åra frametter, rår departementet til å erstatta gjeldande stønadsordning med to nye ordningar.

For det fyrste bør det skipast ei ny, desentralisert ordning for tilskot til kulturhus. Midlane – 40 pst. av spelemidlane – bør stillast til rådvelde for fylkeskommunane, som bør stå nokså fritt i bruken av desse midlane, dvs. at dei statlege føringane vert avgrensa til eit sett av premissar som skal gå fram av det årlege brevet der midlane vert stilte til rådvelde. Tilskot til bibliotekbussar kan inngå i ordninga. Ei slik oppgåveoverføring vil vera i tråd med den meir generelle desentraliseringa av regionalpolitiske verkemiddel som tidlegare låg i Kommunal- og regionaldepartementet, og som no er overførte til fylkeskommunane.

For det andre bør det skipast ei ny ordning for tilskot til regionale møteplassar og formidlingsarenaer for kultur med ei årleg ramme tilsvarande 60 pst. av spelemidlane. I departementet ligg det føre ei rad søknader om tilskot frå budsjettposten til nasjonale kulturbygg. Brorparten av desse har ein karakter og omfang som gjer det naturleg å kategorisera dei som regionale prosjekt. Det dreier seg om å leggja til rette kulturelle møteplassar for både unge og eldre og for aktivitetar på tvers av generasjonar og grupper.

Geografisk vil prosjekta over tid fordela seg på heile landet, men i kvart budsjettår vil tilskota måtta konsentrerast om eit avgrensa tal prosjekt. Følgjeleg vil det vera naudsynt med ei samla prioritering på nasjonalt nivå.

Kategorien nasjonale kulturbygg bør i åra frametter femna om bygg av eit særleg stort omfang, prosjekt der staten åleine skal dekkja ein særleg stor del av dei samla investeringskostnadene, og andre prosjekt som etter sin karakter utan vidare høyrer heime i denne kategorien.

–

1.1 Innleiing

–