Spionen og utstillingen

Selmer Nilsen ble offisielt spion for Sovjetunionen og drev aktivt overvåkingsarbeid i Nord-Norge, hovedsakelig i en tidsperiode på 18 år. Nilsen ble tiltalt og dømt for å ha gitt sensitive militære opplysninger om norske NATO-anlegg til sovjetisk etterretning, i en lukket rettsak i Bodø lagmannsrett i 1967 (dømt for 36 spionasjeanklager).

–

Nilsen er en av få andre nordmenn som har blitt dømt for spionasje til fordel for en annen stat. Selmer Nilsen ble idømt 7 år og 6 mnd. fengsel for engasjementet, men ble benådet etter 3 år.

–

Måsøy museum setter Nilsens arbeid som spion for Sovjetunionen i sammenheng med internasjonal politikk i Den kalde krigen. Utstillingen viser dokumentaren «Det var en gang en spion» av regissør Ivar Enoksen fra 1979 (redigert og sluppet på nett av NRK spekter i 2008). Denne viktige dokumentaren inneholder en del lengre intervjuer med Nilsen selv.

–

De militære opplysningene fra Nord-Norge var sentrale i Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. NATO-alliansen huset datiden toppmoderne amerikanske spionfly på Bodø flyplass, og gjennomførte overvåkning av store deler av Sovjetunionen herfra (spionfly modell U2). I utstillingen viser vi en modell av et U2-C spionfly. Dette er samme type fly som ble skutt ned av Sovjetunionen 1. mai, 1960. Flyet hadde anløpsrute til Bodø og sees derfor i sammenheng.

Idé, fremgangsmåte og forventede utfordringer–

Ideen kom fra at saken om Nilsen har blitt grundig beskrevet i to større verk og omtalt i nasjonal media gjennom fra 1960-tallet til i dag.

–

Museet gikk først frem med å begrense fremstillingen. Vi ønsket å presentere Nilsens nære historie. Vi fokuserte lite på rettsdokumenter og avisoverskrifter. Verkene om Selmer Nilsen er basert på dagboknotater og intervjuer. Vi vurderte dette som de beste kildene.

–

Etter at utstillingstekstene var skrevet og rettet kontaktet vi familien. Vi ønsket at de var klar over våre fremstillinger før åpning, og gav flere ukers mulighet for berørte til å komme med innsigelser.

–

Vi valgte å skrive tekstene uten familien av den grunn at de ikke hadde noe ønske om å jobbe med saken. Familien ble kontaktet på et tidlig tidspunkt i prosessen. Det var viktig for oss med tydelig kommunikasjon om hva vi ønsket å gjøre og hvorfor. I en slik sammenheng med flere nære berørte tror vi dette var fornuftig.  Store følelser vil naturligvis være i sving, og man ønsker ikke å gjenoppleve uønskede traumer og minner.

–

Vi var bekymret for om familien gjerne kunne protestere på å fremstille noe i det hele tatt. Likevel valgte de å stole på museet, og gitt klarsignal til at dette var et fornuftig prosjekt. Vi var også bekymret for ryktestemplene familien fikk på 1960-tallet, men disse sosiale traumene var ikke mulig å identifisere i dag.

Arbeidsprosessen

Prosessen innebar mye arbeid med kildegransking. Rykter er en stor del av lokale saker. Det var særlig vanskelig å finne gode fotografier. Vi fikk bruke noen bilder som var frigjort fra Overvåkningstjenesten, og fikk rettigheter til en dokumentar fra NRK om Selmer Nilsen.

–

Etikk har hele tiden vært et spørsmål. Hvordan kan vi fremstille saken uten å skade berørte? Og hvordan kan vi fremstille saken på et faglig forsvarlig vis?

–

Samtalene med familien viste seg å være viktige. Dette forhindret ubehagelige overraskelser. Samtidig virker det som en positiv utvikling lokalt, hvor man ønsker å se fremover, men samtidig ha et øye bakover i egen historie.

Nær og vanskelig historie

Historien er fortsatt nær, hvor brødre og annen nær familie fortsatt er i live. På sitt mest aktuelle var dette en nasjonal nyhetssak over fler år på 1960-tallet. Det var ikke tvil om at denne familien ble utsatt for et usedvanlig press. Først fra sovjetisk etterretning, så fra norsk presse og til slutt norsk politi, militærvesen og etterretning.

–

Konsekvensen av all oppmerksomheten førte til at familien følte seg sterkt uønsket i lokalområdet, men også med stempel som landssvikere i hele landet. Dette er et av de sterkeste skjellsord-begrepene i norsk språk i moderne tid. Klart at et slikt stempel må føles tungt, ikke bare for Selmer men for generasjoner i samme familie.

–

Nilsen-familien følte seg tvunget til å flytte fra Bakfjord i Finnmark, de fleste flyttet til Sverige i 1960-årene. Lokalt kjenner de fleste til saken. Da saken nådde nyhetene ble bygden plutselig ble nevnt i internasjonal sammenheng, og flere ble bevisste på at militær overvåkning begynte å bli vanlig.

–

I dag har synes på saken endret seg drastisk. «Landssviker» er ikke lenger et relevant skjellsord, og kan ikke sies å være i bruk lenger. Skamproblematikk er vanskelig å analysere, men også her kan vi anta at skam ikke gjelder det lokale omdømme til Nilsen-familien lenger, men en sak som familien naturligvis har psykologiske traumer med fortsatt.

–

Offentlige personer i Måsøy kommune har stilt seg positive til å få saken frem i nytt lys. Og barne- og ungdomskolen viser interesse for å bruke denne lokale saken i samfunnsfag. Generell respons har vært svært positiv.

–

Det er verdt å merke at deler av familien fortsatt synes at saken er ubehagelig. I den forstand at de ikke ønsker å omtale saken.

En utstilling som gir forståelse for situasjonen og mennesket

Museet vil sette fokus på en intrikat sak som sier en del om forholdet Norge/Sovjet i den kalde krigen. Samtidig ønsket vi å fokusere på mennesket Selmer Nilsen og vise til forskjellige faktuelle årsaker til hans motivasjoner.

–

Vi håper at besøkende vil kunne lære noe om det paranoide politiske landskapet i Den kalde krigen. Samtidig har vi fokus på å vise frem teknisk utstyr for å kunne vise hvordan det var mulig å være en frittstående spion i Norge etter 2. verdenskrig.

Tekst og illustrasjoner er gjengitt med tillatelse fra Måsøy museum.